Vi har mer enn nok regler, kontroll og sanksjoner for offentlige innkjøp i Norge. Det er kompetansen som er problemet.
Løsningen er ikke mer byråkrati
Mange sanksjonsmuligheter
Sanksjonsmuligheter er det heller ikke mangel på. Brudd på anskaffelsesreglene kan gi store gebyrer, erstatningskrav og kan gjøre at kontrakter blir satt ut av virkning. De mest alvorlige ulovlighetene som kan skje i en innkjøpsprosess er straffbare.
For mange er omdømmerisikoen og politisk risiko ille nok. Bare spør Bane Nor hvordan det føltes da de ble ilagt et gebyr på nesten fire millioner kroner for en ulovlig anskaffelse i februar i fjor.
Forklaringen på de mange feilene i offentlige anskaffelsesprosesser er neppe at de innkjøperne er bevisste regelbrytere som «tar sjansen» på at regelbrudd ikke blir oppdaget eller får konsekvenser. Offentlige innkjøp er vanskelig og tidkrevende. Det er kompetanse det er for lite av, og da ville mer tilsyn heller ikke hjulpet.
For å være en god, offentlig innkjøper må du både kunne jussen, ha gode kommersielle ferdigheter, være en dyktig prosjektleder, ha teknisk forståelse og kunne håndtere et bredt spekter av viktige samfunnshensyn som miljø og klima og sosial dumping.
Tette kompetansegapet
For å få færre regelbrudd og bedre innkjøp i offentlig sektor trengs det en skikkelig satsning på kompetanse, ikke mer pisking av de offentlige innkjøperne. Den nye sertifiseringsordningen for offentlige anskaffelser er en god begynnelse – men en test gir i seg selv ikke kunnskap, ferdigheter og holdninger. Da må det kompetanseheving til.
Offentlige virksomheter må lage en systematisk plan for å gi de som jobber med innkjøp den kompetansen de trenger. Det er ikke for lite tilsyn med offentlige innkjøpere, det er for lite kompetanse.
