Var det satt en øvre grense på 200 sider eller var dette kun en veiledning?

Når ord blir juridisk snubletråd

Dagens Næringsliv fortalte nylig at Bane NOR var stevnet i en offentlig anskaffelse. En sentral del av begrunnelsen for søksmålet er uenighet om hvorvidt Bane NOR hadde satt krav til hvor mange sider et tilbud maksimalt kunne være. Var det satt en øvre grense på 200 sider eller var dette kun en veiledning? Uten å gå inn i denne saken, kjenner vi meget godt problemstillingene. De kommer opp i de fleste offentlige anskaffelseskonkurranser der vi gi gir råd til enten oppdragsgiver eller leverandør.

Den ene problemstillingen om antall sider i tilbudet har sin årsak i effektivitetsprinsippet. At tilbyderne må være poengtert og presis i tilbudet, og at oppdragsgiver skal slippe å lese unødvendig mange sider.

Den andre problemstillingen er imidlertid mye viktigere og vanskeligere. Oppdragsgiver må bestemme seg for hvordan de formulerer kravene. Her har de valgfrihet. Mener de at tilbudet må oppfylle visse minstekrav, må de presisere dette. Dette gjøres normalt ved å bruke ordene «minstekrav, obligatorisk, må, skal, shall, must». Dersom ikke tilbyderne oppfyller disse, skal oppdragsgiver avvise tilbyder før videre dialog. Vi ser for eksempel ofte at spesifikasjoner som kommer fra tekniske rådgivere inneholder ord som «må, skal» selv om dette ikke er ment slik. Dersom tilbyder på den annen side ikke må oppfylle minstekrav, brukes andre ord som eksempelvis «kan, bør, ønskelig, should, can». Da vil den tilbyder som svarer best, få best score.

Når vi vet at slike ord som nevnt ovenfor fort kan utgjøre en juridisk snubletråd, er det viktig for oppdragsgivere å ta en gjennomgang av konkurransedokumentene før de sendes ut. Slik at man kan forutse konsekvensene av å bruke feil ord.

Artikkelen på Bygg.no finner du her.