Fosenlinjen i EFTA-domstolen for andre gang – Inventura var tilstede i Luxembourg

Tema Regulatorisk

Emne Anskaffelsesrett

Den kontroversielle Fosenlinjen-saken gjelder Fosenlinjen AS sitt erstatningssøksmål mot AtB AS. AtB AS gjennomførte i 2013 en konkurranse om fergedrift i Trøndelag. Fosenlinjen tapte konkurransen, men mente at AtB AS hadde brutt regelverket om offentlige anskaffelser, og krevde derfor erstatning for positiv kontraktsinteresse. Saken har gått sin gang gjennom to norske rettsinstanser og er anket til Høyesterett. Nå er den i sin andre runde i EFTA-domstolen. Inventura ved Ragnhild Ølstad var til stede ved sakens andre høring i EFTA-domstolen i Luxembourg mandag 13.05.2019.

EFTA-domstolen er bedt om å ta stilling til hvordan EU/EØS-reglene for erstatning ved anbudsfeil skal forstås. Altså hva som skal til for at en forbigått tilbyder skal få erstatning dersom oppdragsgiver begår feil i en offentlige anskaffelse.Saken er av stor betydning for offentlige innkjøpere da resultatet kan høyne risikoen radikalt for erstatningsutbetalinger ved gjennomføring av offentlige anskaffelser.

Sakens betydning gjenspeiles i interessen for EFTA-domstolens behandling. Både Fosenlinjen AS, AtB AS, NHO, Norge v/Regjeringsadvokaten, EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EU-Kommisjonen prosederte under høringen. Skriftlig innlegg er også sendt inn av Finlands regjering.

Kort oppsummert anfører Fosenlinjen AS, med støtte fra NHO, at spørsmålet allerede er avgjort i EFTA-domstolens forrige avgjørelse, og derfor ikke bør behandles på nytt av hensyn til rettsikkerhet. Videre mener de at forrige EFTA-uttalelse må tolkes slik at et enkelt brudd på anskaffelsesreglene skal være tilstrekkelig for at positiv kontraktsinteresse skal kunne tilkjennes, og at dette er rett forståelse av EØS-rettskildene. Det vises særlig til hensynet til effektiv håndhevelsesadgang.

Positiv kontraktsinteresse gir en forbigått tilbyder rett til erstatning for den fortjenesten han ville hatt dersom han hadde vunnet kontrakten. Konsekvensene av en slik tolkning er at enhver feil begått av en offentlig oppdragsgiver i en anskaffelsesprosess vil kunne føre til erstatningskrav. Kravene er typisk på på 10-15% av kontraktssummen.. I den forestående saken er kravet på 83 millioner kroner.

AtB mener på sin side at EØS-retten ikke krever at et enkelt brudd på regelverket er tilstrekkelig grunnlag for å kreve positiv kontraktsinteresse. Tvert imot mener de at reglene ikke legger sterke føringer på hva slags regler Norge kan implementere på området, og at prinsippet om statens erstatningsansvar, der det blant annet er et krav om «tilstrekkelig kvalifisert» feil, fungerer som en ytterskranke. Videre argumenterer de for at EFTA-domstolens uttalelse i Fosenlinjen-saken ikke skiller mellom negativ og positiv kontraktsinteresse, og derfor ikke kan tas til inntekt for at en enkelt feil skal utløse krav om sistnevnte. Videre mener de at håndhevelsesadgangen er tilstrekkelig effektiv dersom man ser de nasjonale rettsmidlene samlet.

Negativ konkraktsinteresse gir en forbigått tilbyder rett til erstatning for kostnadene knyttet til hans deltakelse i konkurransen, men altså ikke fortjenesten dersom han hadde vunnet denne.

AtBs syn støttes i det vesentlige av Norge og Finland og av ESA. Norge formulerer seg dessuten noe mer direkte og fastslår at EFTA-domstolen tok feil i forrige runde. Det ble også vist til at konsekvensene av en streng erstatningsregel kan bli at offentlige innkjøpere blir mer opptatt av å lage uangripelige anskaffelser, på bekostning av at anskaffelsene er behovsdekkende og effektive.

EU-Kommisjonen uttaler at en ny avklaring i EFTA-domstolen er kjærkommen, fordi domstolens formål er å løse uklarheter om regelverket. Både Fosenlinjen og AtB er imidlertid enige om at EU-Kommisjonen, som videre mente at spørsmålet for EFTA-domstolen var hypotetisk og måtte omformuleres, hadde misforstått sakens problemstilling. EU-Kommisjonen anfører videre at enhver feil vil være tilstrekkelig for at erstatning skal tilkjennes, men at erstatningssummen kan begrenses til negativ kontraktsinteresse.

Partene er også uenig om hvorvidt det foreligger en enhetlig praksis i EU-landene som tilsier den ene eller andre tolkningen. Videre er de uenige i hvordan man skal tolke de viktige EU-dommene på området «Strabag» og «Combinatie».

At det regjerer så ulike oppfatninger om rettskildene på området, viser at spørsmålet fortsatt er uavklart og at en klargjøring fra Høyesterett er nødvendig. Saken er berammet til Høyesterett i august, men dette vil være avhengig av at EFTA-domstolen kommer med sin uttalelse i tide. Sakens kompleksitet tilsier at EFTA-domstolen kanskje ikke rekker det. Saken betydning, også for forståelsen av EØS-avtalen, kan dessuten tilsi at saken bør avgjøres av Høyesterett i plenum.

Utfallet av saken er det ingen gitt å spå. Inventuras Ragnhild Ølstad skrev våren 2018 masteroppgaven «Vilkåret ”vesentlige feil” som ansvarsgrunnlag i lys av EU/EØS-retten» med utgangspunkt EFTA-domstolens forrige uttalelse. Oppgavens konklusjon den gang likner mest på Regjeringsadvokatens forslag til løsning.

Dersom du har spørsmål om eller ønsker rettslig bistand knyttet til erstatningskrav i offentlige anskaffelser, kan du kontakte Inventura ved Ragnhild Ølstad, Harald Alfsen eller Tor Arne Solberg-Johansen