Uklar rettstilstand rundt vilkårene for å få tilkjent erstatning for positiv kontraktsinteresse

Tema Regulatorisk

Emne Anskaffelsesrett

Den kontroversielle «Fosenlinje-saken» har trykket på en blemme for norske rettsanvendere, og er anket hele veien til Høyesterett. Uansett hva Høyesterett velger å gjøre, er det grunn til å tro at domsavsigelsen vil få store konsekvenser for norsk rett.

Det mest sentrale spørsmålet som Høyesterett må ta stilling til er hvilke vilkår som skal gjelde for å få tilkjent erstatning for positiv kontraktsinteresse ved brudd på anskaffelsesreglene.

Erstatning for positiv kontraktsinteresse innebærer at den forbigåtte tilbyder får utbetalt den bruttofortjenesten som vedkommende ville fått dersom han hadde blitt tildelt kontrakten. Kravene kan bli svært store.

Samtidig er adgangen til å kunne kreve erstatning også viktig for tilbyderne. Dersom en kontrakt først er tildelt feil kontraktspart, er erstatning i praksis den eneste muligheten forbigått tilbyder har til gjenoppretting.

Høyesterett har formulert det særlige vilkåret «vesentlige feil» som ansvarsgrunnlag for krav om positiv kontraktsinteresse i norsk rett. Begrunnelsen for vilkåret er blant annet at saker om offentlige anskaffelser ofte dreier seg om et «tungt faktum og med omfattande og dels vanskelege reglar» og at offentlige oppdragsgivere ellers risikerer å måtte betale «summar som ikkje står i rimeleg høve til feil som er gjort».

EFTA-domstolen mener på sin side at denne praksisen er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, og tar til orde for at «et enkelt brudd på regelverket for offentlige anskaffelser» i seg selv er nok til å utløse ansvar. 

Uttalelsen vil føre til drastiske endringer i norsk anskaffelsesrett dersom den tas til følge. Det har vært hevdet at offentlige innkjøpere risikerer å måtte betale ut store erstatningssummer «uansett hvem man velger». Det fryktes særlig at mindre kommuner, med trange budsjetter og begrenset juridisk kompetanse, vil kunne rammes hardt av en slik regel.

Uttalelsen har vært gjenstand for skarp kritikk i teorien. Noe av kritikken går ut på at EFTA-domstolen kan ha tolket EU-domstolens dommer C-314/09 Strabag og C-568/08 Combinatie feil. Dommene er omstridte i den juridiske teorien på området, og har blitt tatt til inntekt for flere forskjellige tolkninger av det EU-rettslige Håndhevelsesdirektivet som bestemmelsen bygger på.

Jusprofessorene Halvard Haukeland Fredriksen og Finn Arnesen mener at EFTA-domstolens argumentasjon, særlig hva gjelder Strabag og Combinatie-dommene, inneholder så store mangler at den ikke er egnet til å overbevise norske domstoler.

I sin behandling av Fosenlinje-saken satte Frostating Lagmannsrett EFTA-domstolens uttalelse om ansvarsgrunnlaget til side og uttalte at «EFTA-domstolens rådgivende uttalelse på dette punkt ikke fremstår som klart riktig». Dette reiser spørsmål om hvilken status EFTA-domstolens formelt sett rådgivende uttalelser har overfor Norske rettsanvendere.

Høyesteretts konklusjon på dette punktet vil kunne bli retningsgivende for forholdet mellom norske rettsanvendere og EFTA-domstolen fremover.

I tillegg er det ikke tvilsomt at en endelig avklaring i Høyesterett om vilkårene for positiv kontraktsinteresse er kjærkommen.