Havvind – det nye norske industrieventyret?

Ti år etter at den første norskbygde havvind-parken sto ferdig har teknologien vært gjennom en rivende utvikling. Det gjør planlegging av nye anlegg krevende.

I 2011 stod den første norskeide havvindparken, Sheringham Shoal, ferdig på kysten utenfor England. Equinor og Statkraft gikk sammen som en start på begge selskapenes satsing på havvind. Equinor som ekspert på hav og Statkraft som ekspert på vind.

Tre ganger så stor effekt i dag

I dag, 10 år senere, bygges det en ny vindpark, Triton Knoll på 850 MW, også utenfor England. Nå brukes vindturbiner på 9,5 MW. Med denne teknologien ville Sheringham Shoal vært bygget ut med 33 turbiner og ikke 88. Det ville vært et helt annet prosjekt. Fortsatt brukes monopæler i stål etter en viktig teknologiutvikling i industrien.

I norsk vannkraft brukes betegnelsen småkraft på kraftverk mellom 1-10 MW.

Neste år, 2022, begynner installasjon til havs på havvindparken Doggerbank A. Der vil de bruke vindturbiner på 12 MW. Nå er det ikke lenger småkraftverk som installeres. Fortsatt brukes monopæler.

Sammenlignet med Sheringham Shoal ville dette gjort det mulig å bygge samme kapasitet med 26 turbiner mot 88 i 2011.

Allerede i 2025 vil neste fase a Doggerbank bruke vindturbiner på 14 MW. Fortsatt med monopæler. Sammenlignet med Sheringham Shoal ville man i 2025 bygget sammen havvindpark med 23 turbiner.

Kostnadene redusert med 70%

I denne perioden er kostnaden for hver kWh redusert med omkring 70%. Behovet for subsidier faller tilsvarende og vi nærmer oss i mange markeder lønnsomhet uten noen former for subsidier. Kostnadene for solkraft faller enda raskere.

Alle som bygger ut fornybar energi som sol og vind vet at det er avgjørende for en utvikler å kunne bruke den beste teknologien når endelig investering skal foretas. Det kan høres enkelt ut, men er det ikke. Det skyldes den lange tiden det tar for å utvikle prosjektene og alle de partene som er med å sette betingelser for utbyggingen.

Kunnskap om leverandørmarkedet og teknologiutvikling blir dermed helt avgjørende for slike prosjekter. I første omgang for å sikre at det ikke tidlig legges unødige begrensninger som hindrer bruk av den mest konkurransedyktige teknologien på byggetidspunktet. I neste omgang handler det om å sikre tilgang til den beste teknologien til konkurransedyktige vilkår, med levering innenfor tidsfristene som myndighetene setter. For norsk havvind handler dette også om hvor konkurransedyktig den er i et marked uten subsidier.

Fast eller flytende havvind

Det er bred enighet på Stortinget om satsing på havvind på norsk sokkel. Timingen er ikke tilfeldig. Havvind er blitt mye mer kostnadseffektiv de siste årene. De beste plassene med havdybder på omkring 20 meter er allerede utnyttet. Norsk sokkel har 50-60 m dybder som krever veldig store vindturbiner for å skape lønnsomhet. De er på vei.

I tillegg øker interessen for flytende havvind. Vind på land krever mye areal og det oppstår konflikter om hva dette arealet skal brukes til. Havvind skaper ikke de samme konfliktene, men på grunt vann er det et sammenfall mellom havvind og tradisjonelle fiskebanker. Flytende havvind har ikke denne samme potensielle konflikten og det er mye hav å ta av. Dette kan bli en stor vekstnæring for norsk industri, særlig med utspring i olje- og gassnæringen.

Strøm til oljeplattformer fra havvind?

Til slutt er det et ønske om å elektrifisere olje- og gassvirksomheten til havs. Hvis dette skal leveres av norsk vannkraft vil det skje raskere, men øker strømprisene på fastlandet. Det siste er det bare kraftselskapene som ønsker. Kraftkrevende industri og LO er bekymret.

Regjeringen har hatt en høring om arealtildeling og konsesjonsprosess med svarfrist i august i år.

Det planlegges for utbygging på Utsira Nord med flytende havvind og Sørlige Nordsjø II med mulighet for bunnfast installasjon. Ut fra planene som er lagt, er forventet installasjon 2029-30 med drift fra ca 2031.

Vi kan forvente tildeling av rettigheter for utbygging på disse områdene i 2022. Deretter skal det gjøres konsekvensutredninger før søknad om konsesjon sendes inn i 2024. For at konsekvensutredningen skal være relevant, bes det om ganske konkret informasjon om hva utbyggerne planlegger for. Med så rask teknologiutvikling som vi har på havvind er det en stor utfordring å treffe riktig med hvilken teknologi det skal tas høyde for. Det er også betydelig usikkerhet knyttet til hvilke konsesjonskrav som vil komme som resultat av prosessen.

Teknologivalg må tas tidlig

Vindturbinleverandørene er helt sentrale aktører her fordi vindturbinene legger premissene for resten av anlegget, men de må også ta hensyn til konkurransesituasjonen, og vil ikke avsløre alle ambisjoner med så lang horisont.

Samtidig er det mange verdikjeder som sammen skal utvikle alle løsningene som er nødvendige for å følge med utviklingen av større vindturbiner. Kvalifisering av ny teknologi er en av de største utfordringene. Det er helt normalt i denne industrien at teknologivalg blir tatt før teknologien er sertifisert. Når teknologiutviklingen går så raskt som nå blir dette stadig mer utfordrende. For eksempel kan en brann i en testturbin få store konsekvenser for tidsplaner.

Myndighetene krever at havvindparkene kommer i drift innen 2031. Samtidig skal de inn i godkjenningsprosesser av teknologivalg 4 ganger, ved tildeling av areal, og definering og godkjenning av konsekvensutredning, søknad om konsesjon og ved godkjenning av Plan for utbygging. Det er viktig at det bygges inn fleksibilitet i forhold til tekniske løsninger i disse prosessene og at prosjektene til slutt ikke blir tidsstyrt. Det bør være viktigere å bygge ut med den beste teknologien enn å rekke en tidsfrist. Så store og langvarige prosjekter vil uansett ha mange økonomiske incentiver for å bli ferdige.

Hele verdikjeden må samhandle

Effektiv samhandling og tillitsbygging i hele verdikjeden er  helt nødvendig for å få denne teknologiutviklingen til. Den må starte allerede nå. Her har etablerte aktører en stor fordel med sin erfaring og nettverk.

Siden dette er en ny satsing i Norge må samhandlingen også inkludere Olje og Energidepartementet, NVE og Statnett som alle vil ha viktige roller. De skal balansere alle interessene som blir påvirket, uten å unødig begrense konkurranseevnen til norsk havvind.

Fra salg av olje til salg av kompetanse

Denne utfordringen har noen likheter med olje- og gassutviklingen med den forskjell at det innen olje og gass er eksport av olje og gass produsert her hjemme som har gjort oss rike, mens det er trolig eksport av havvind-teknologi og evnen til å lede utbyggingsprosjekter internasjonalt som kan gjøre havvind til et industrieventyr.

På veien til utbygging skal aktørene passere mange hindre. Først må de gjennom en prekvalifisering for å demonstrere at de har evne og kapasitet til å gjennomføre en havvind utbygging. Deretter planlegges det en auksjon for Sørlige Nordsjø II for bunnfaste vindturbiner. Med usikkerheten omkring konsesjonsvilkår og teknologiutvikling samt at inntektene først kommer i 2031 krever dette veldig dype lommer. For Utsira Nord med flytende havvind planlegges tildeling av areal basert på kvalitative kriterier.

Høringssvarene fra aktørene er ganske samstemte på at auksjon for Sørlige Nordsjø II ikke er en løsning. De vil ha kvalitativ konkurranse også her. Da blir det en konkurranse om hva som skal bygges og hvordan, inkludert en kontraktstrategi som forklarer hvilke kontrakter prosjektet vil sette ut.

Beslutninger i dag – effekt om ti år

Etter tildeling av areal skal det settes i gang et konsekvensutredningsprogram. Her må man beskrive selve anlegget som ønskes bygget, og hvordan prosjektet skal gjennomføres og anlegget driftes. For å kunne svare på dette må prosjektet allerede være tydelig definert, siden dette skal sendes inn bare 6 uker etter tildeling.

Innen 24 mnd. må aktøren sende søknad om konsesjon. Da er vi i 2024. Det er trolig fortsatt ikke klart hvilken vindturbin som vil være mest konkurransedyktig, men utfallsrommet er nå betydelig redusert. Etter minst ett år med konsesjonsbehandling kan detaljprosjektering starte. Da har aktørene 24 mnd. før de må levere en detaljplan til godkjenning hos NVE. Da må de fleste valg være tatt.

Norsk havvind i drift i 2031 høres ut som noe som starter langt ut i fremtiden, men det starter faktisk nå.